https://morgenbladet.no/samfunn/2015/hellas_ved_siste_skanse
Hellas ved siste skanse
GRESK KRISE «Ting kan gå galt på hundre måter, og det kan gå bra på bare én måte.» Syriza begynner jobben til et gresk kor av pessimisme.
Tekst: Sten Inge Jørgensen
Publisert: 30. januar 2015 – 10:45
Det ble feiret med britisk punkrock i Athens gater sist søndag kveld. The Clash store hit «Rock the casbah» drønnet over høyttaleranlegget på universitetsplassen, der tusenvis av Syriza-velgere hadde samlet seg.
– Høyresiden har bare løyet og løyet! Glasset er fullt, vi må ha en endring, sier en ung mann i mengden. Han presenterer seg som Mario, og innrømmer at han gjerne skulle stemt på noen andre enn Syriza:
– Dette kan bli en katastrofe. Men ingen av de andre partiene representerte noe virkelig nytt. La oss si det sånn at jeg stemte for at dette landet skal bli «fucked up».
45-årige Markolis Markides, som sitter på en kafé noen stenkast bortenfor, forteller at både han, hans kone, hans ekskone, og de fleste av hans venner stemte på Syriza:
– Jeg kan forsikre deg at det ikke skyldes at vi plutselig har begynt å tro på Syrizas ideologi. Det som har skjedd er at vi grekere er havnet i en situasjon hvor vi griper den eneste utsikten vi har til forandring.
Radikalt. Venstreradikale Syrizas valgseier kan enkelt forklares med at arbeidsledigheten er enorm, og at de som fortsatt har en jobb å gå til ikke orker mer av lønnskutt og skatteøkninger. Innbyggerne i det bankerotte Hellas føler seg dessuten ydmyket av de europeiske kreditorenes krav om budsjettbalanse som betingelse for bistanden. Er de ikke lenger et fritt folk? Syriza vant valgkampen med et budskap om at nok er nok.
Konkret har partileder Alexis Tsipras lovet at han skal få kreditorene til å slette mye av gjelden. Han skal skape 300 000 nye arbeidsplasser i offentlig sektor, øke minstelønnen og pensjonene. Blant annet.
Kreditorene har så langt bare ristet på hodet og sagt at de til nød kan justere litt på nedbetalingsbetingelsene. Tusenkronersspørsmålet blir følgelig om landet kan finansiere seg selv.
Spis de rike. – Det er ikke penger Hellas mangler. Vi anslår den årlige skatteunndragelsen til cirka 15 milliarder euro. De store fiskene har sluppet unna hele tiden, våre myndigheter har nøyd seg med lover som rammer småfolket, forteller Trifon Alexiadas, visepresident for skatteinnkrevernes fagforening.
Alexiadas har arbeidet som skatteinnkrever i 27 år, og aldri opplevd maken til de endringene som er skjedd de siste årene.
– Staben vår er mer enn halvert. Lønnen min har sunket med en tredel. Og regelverket forandres konstant, vi fikk 28 nye skattelover bare mellom 2012 og 2014.
En reform som ble igangsatt i 1992, som skulle digitalisere etaten, er fortsatt ikke ferdig. Alexiadas forteller at mange av hans kolleger fortsatt skriver på papir. At kafeene i sentrum de siste årene har begynt å gi kvitteringer selv ved kjøp av en liten espresso, imponerer ham ikke:
– Prøv å gå i butikken og kjøp noe til 500 euro. Da blir du spurt om du kan tenke deg å betale litt mindre, uten kvittering.
Hva han tenker om den nye regjeringen?
– Dette er første gang et seirende parti har kjørt valgkamp på at de skal styrke skatteetaten. Det er positivt, og jeg forventer at det skjer.
Alt må endres. – Hvis vi klarer å få inn halvparten av de pengene som unndras skatteetaten hvert år, vil det være nok til å betjene all gjelden vi har i dag. Men det er et langt stykke igjen før vi kan komme dit. Vi snakker her om et helt samfunn som må endres, ikke bare om vedtak som må fattes.
Det sier Haris Theoharis, som inntil nylig hadde stillingen som Generalsekretær for offentlige inntekter, en posisjon etablert av Hellas’ kreditorer, som ikke stolte på regjeringens handlekraft i skattespørsmål.
– Det ble sagt at jeg fikk sparken, men jeg gikk frivillig da jeg skjønte at jeg ikke lenger jobbet for samme mål som regjeringen. Da det nærmet seg nyvalg, slakket de på reformene fordi de ville gjøre seg mer spiselige overfor velgerne.
Theoharis stilte selv til valg for sentrum-venstrepartiet To Potami, som ofte ble nevnt som en potensiell koalisjonspartner for Syriza før valgvinnerne besluttet å samarbeide med ytre høyre i stedet. Han er enig med den nye regjeringen i at EU er nødt til å gi Hellas økt spillerom dersom det skal være mulig å komme ut av krisen:
– Alene kan vi ikke klare dette. Den lille veksten vi har nå er avhengig av overføringer fra EU, og uten vekst vil det ikke være mulig å gjennomføre de reformene landet sårt trenger.
Om Tsipras er i stand til å forvalte det ansvaret han har fått, er han mer usikker på:
– Hele regjeringen er en skjør konstruksjon. Det er svært store spenninger internt i Syriza, og koalisjonspartnerne er på mange måter fra en annen planet.
– Hva tror du vil skje?
– Jeg aner ikke. Men ting kan gå galt på hundre måter, og det kan gå bra på bare én måte.
Reformvegring. – Hovedproblemet i Hellas er at vekslende regjeringer bare later som de gjennomfører reformer. De vedtar dem, men implementerer dem ikke. Det eneste de har fått til er å kutte budsjetter og øke skatter for vanlige folk, forteller Aristides Hatzis, professor i juss og økonomi ved Universitetet i Athen.
Han driver nettstedet greekcrisis.net og er blant de mest engasjerte krisedebattantene fra akademia. Hatzis mener det er et selvbedrag å tro at krisen i Hellas skyldes at kreditorene presser landet i grøften, og holder på strak arm en tyve minutters monolog hvor han forklarer at ingen av de store strukturelle problemene i landet er blitt løst. Kortversjonen: Økonomien er styrt av karteller, næringslivet er hemmet av beskyttede bransjer og det er svært vanskelig å starte en bedrift. De statlige etatene er ineffektive, rettssystemet er håpløst tregt, leger og sykepleiere krever rutinemessig bestikkelser, og velferdsstaten er «katastrofalt» usosial.
– Den rikeste tidelen av grekerne får dobbelt så mye i sosiale overføringer fra staten som den fattigste tidelen. Det er helt sant, sier Hatzis og rister på hodet.
Han forklarer absurditeten med at bestemte grupper av befolkningen, først og fremst offentlig ansatte, har opparbeidet seg omfattende rettigheter, som sluker det meste av pengene:
– I gjennomsnitt går 30 prosent av velferdspengene som utbetales i Europa til direkte fattigdomsbekjempelse. I Hellas er det bare 4 prosent.
Om Syriza representerer noe lyspunkt? Hatzis tenker seg litt om, og viser til at partiet har flere fløyer med ulike agendaer.
– Brorparten av dem vil nok motsette seg mange reformer som landet vår trenger. Jeg er pessimistisk.
Mer optimisme er det å spore hos lederen for Transparency International i Hellas, Costas Bacouris.
– Blant Syrizas valgløfter er det mange som handler om å bekjempe korrupsjon og oligarkenes makt. De sier de vil kutte bånd mellom næringsliv og politikere, gjøre skattesystemet mer effektivt og gjenoppbygge kredibiliteten til de demokratiske institusjonene. Dette er musikk i mine ører.
Han mener det er avgjørende at Syriza er «kloke nok» til å lage en avtale med kreditorene, slik at dette ikke blir en fastlåst situasjon hvor det settes hardt mot hardt:
– Blir det et brudd, da styrter landet inn i en enda dypere krise hvor alt vil handle om likviditetsspørsmål. Ingen vil ha overskudd til å tenke på korrupsjonsbekjempelse og slike ting. Så jeg håper Syriza er villige til å legge noen av drømmene til side og være realistiske.
Syriza svarer. – Det er veldig mye vi kan gjøre som ikke koster penger!
Parlamentsrepresentant for Syriza, Vasiliki Katrivanou, er sliten etter tre døgn med regjeringsforhandlinger, men virker ikke veldig bekymret ved tanken på at alle valgløftene kanskje ikke kan innfris:
– Selv arbeider jeg med menneskerettigheter, og vi setter i gang umiddelbart. Vi gir nå statsborgerskap til alle andregenerasjons innvandrerbarn som er født og oppvokst her. Det er gratis. Så innfører vi partnerskap for homofile og lesbiske. Det er også gratis.
Hun fortsetter å ramse opp. De skal rive gjerdet som ble satt opp ved grensen til Tyrkia for å hindre illegal immigrasjon, de skal gi fengselsinnsatte utdanningsmuligheter.
– Symbolsk nok fjernet vi også i dag gjerdet foran parlamentet. For hvorfor skal man ha et gjerde foran et parlament, spør hun retorisk.
Men hun innrømmer at partiet også har mange poster på programmet som vil koste. Egenandelen for legebesøk og medisiner skal fjernes. De skal finne boliger til husløse, forsyne sultne med mat, og skaffe strøm til 30 000 husholdninger som er kuttet av forsyningsnettet fordi de ikke har penger til å betale regningen.
– Hvordan skal dere klare å finansiere dette dersom dere ikke får lettelser fra kreditorene?
– Dette kan vi innfri gjennom andre overføringer vi har fra EU, gjennom omdisponering av midler, og ved å få et mer effektivt skattesystem.
Blant omdisponeringene hun nevner, er at man kan bygge et nytt sykehus for pengene som i dag brukes på pomp og prakt ved nasjonaldager.
Gresk kulturkrig. Katrivanou blir frustrert når hun får høre om de mange kommentatorenes etterlysning av økonomisk liberale reformer, og den utbredte tvilen på at et radikalt venstreparti vil ta tak i landets dype strukturelle utfordringer:
– Veldig mye av det vi vil gjøre kommer til å frigjøre folks håp og energi. Når folk får tilbake troen på at ting nytter, på at de kan skape noe, da vil hele økonomien tjene på det. De forrige regjeringene trodde at reformer var det samme som privatisering, slik tenker ikke vi.
– Men kreditorene lar seg neppe imponere av at folks energi skal frigjøres. Er dere villige til å bryte med EU dersom dere ikke får en så god avtale som dere ønsker?
– Jeg ser på EU som et rammeverk for konstante forhandlinger. I EU er det ingen som går for ensidige tiltak, for der er alle forskjellige, så begge sider vil måtte få noe. Vi ser også at mange politikere rundt om i Europa har forståelse for våre ønsker.
Hun innrømmer åpent at hun ikke liker at Syriza er i koalisjon med ytre høyre, men synes likevel det er bedre enn å samarbeide med sentrum-venstrepartiet To Potami:
– De er for innviklet i det gamle systemet. Flere av deres politikere kommer fra de to partiene som har vanstyrt landet i alle år, og på meg virker det som om de utelukkende søker makt.
– Er det dypest sett en kulturkrig vi er vitne til?
– Ja, jeg vet godt at veldig mange av de som stemte på oss ikke nødvendigvis er enige i partiprogrammet vårt. Det alle hadde til felles var at de ikke orket mer av det gamle, korrupte systemet. Nå er det nye folk, ikke minst unge folk, som inntar maktens korridorer.